Johannes Jensen 1781-~1821 og Kirsten B Pedersdtr 1784-1823 var tipp2 oldeforeldre til Haldis

Johannes og Kirsten ble gift i 1805 og overtok da hans farsgård etter mora på Lavik i Gratangen TR, men etter noen år kom Johannes opp i en fatal situasjon hvor forhold rundt menneskehandel ble blottlagt.

Gratangen ligger ved Astafjorden som var et treffpunkt mellom samer, kvener og bufol betegnet som "tre stammers møte" og bøndene ville gjøre seg nytte av denne trafikken ved kjøp og salg til arbeidskraft.

I noen artikler i "Morgenbladet" i 1897 ville prosten Blom se kjøpslåingen som godtgjørelse til samene for bryet med å bring kvenske unger over til norsk side, men i 1814 la fogden ned forbud mot barnetrafikken da en niårig kvensk gutt fem år tidligere ble solgt til bufolk i Lavik.

Johannes og Kirsti hadde en relativt bra økonomi og til hjelp på gården hadde de to tjenere før de i 1809 skaffet seg den niårige guttungen Gabriel som flyttsamene hadde bragt med seg fra Sverige for åtte daler.

Men da forholdene ble verre og det ble knapt med mat begynte Gabriel å stjele litt ekstra, noe som ble et irritasjonsmoment og gutten ble sendt på dør men prosten Berg ba Johannes om å ta gutten tilbake uten at dette skjedde i første omgang og gutten vill heller ikke tilbake da han ikke hadde hatt det godt hos Johannes og Kirsten, men da det ikke var mulig å få gutten inn hos andre sendte Berg et brev til fogden om å sørge for at Johannes måtte ta han tilbake.

Berg avslutte brevet med i skarpe ordelag om skikken med kjøp av kvenske fattiunger med "at det måtte settes grenser for denne lenge pågående menneskehandel da man ikke har behov for å kjøpe foreldreløse barn eller tyver fra at annet land da det finnes nok forråd i begge land", men saken skulle ta ei vending verre en Berg kunne ane og som endte med at Johannes i 1812 drepte Gabriel etter følgende foranledninger;

Da Gabriel fortsatte med tyverier også hos naboene som klagde til Johannes prøvde han neste år å bli kvitt gutten ved å levere han tilbake til flyttsamen som først hadde medbragt han, men på veien tilbake til Sverige flyktet han og kom da til Tennevold i Langen og deretter Myrland i Gratangen i ett års tid hvor Gabriel fortsatte med sine tyverier og som Johannes ble holdt ansvarlig for siden det var han som hadde tatt til seg gutten.

Men etter hvert kom Gabriel selv tilbake til Kirsten mens Johannes var på Lofotfiske og hun forsøkte da å holde gutten i husarrest innelåst på loftstuen for å forhindre nye tyverier og naboenes frykt inntil Johannes kom hjem, men Gabriel klarte likevel å flykte gjennom loftsvinduet, men naboene førte han tilbake etter nye tyverier.

Johannes som nå var lei besluttet å ro med gutten til lensmannen og tjenestejenta Hanna ba om å får være med siden hun hadde ærende samme vei, men underveis kunne Hanna fortelle at lensmannen nu skulle være hos fogden i Tromsø og Johannes ble da redd for at lensmannens kone ikke vill ta imot gutten.

De reiste likevel videre og etter at han hadde satt av Karen var Johannes fortsatt redd for mottakelsen hos lensmannsfrua og begynte å tenke på om han kunne bli kvitt gutten på annen måte og rodde forbi lensmannens bolig da han spurte Gabriel om han hadde noe imot å bli kastet på sjøen. Etter å ha gjentatt spørsmålet uten å ha fått noe svar tok han tak i gutten og holdt hodet hans under vann inntil han var død.

Deretter gikk han til land og la gutten på stranda over flomålet like ved gjerningsstedet uten å bli oppdaget  og rodde tilbake til lensmansfrua for å skjule sin forbrytelse ved å fortelle at han hadde en tyv med seg i båten som han ville ha arrestert og fengslet, men hun kunne ikke ta imot han siden lensmannen var borte. Johannes gikk så ned til båten men kom snart tilbake for å fortelle at tyven var vekk uten at han kunne finne han og advarte samtidig om at tyven kunne komme tilbake. Etter å ha fortalt samme historie til alle han møtte tok han fatt på hjemreisen og plukket opp Hanna på veien.

Ved hjemkomsten gjentok han historien for Kirsten og da Gabriel ble funnet ble Johannes informert og sørget da for at gutten ble hentet og gravlagt. Men etter dette fikk Johannes høre at han var mistenkt for å ha drept gutten og av frykt tilsto han sin ugjerning.

Under rettssaken forklarte Johannes at han hadde kjøpt Gabriel av en flyttsame da det var guttens ønske å bli skilt fra samen, slik at Johannes av medynk kjøpte han for å gi han mat og klær og oppdra han som sin egen sønn for å gjøre menneske av gutten, da slik handel hadde vært vanlig.

Under forhør hadde han tilstått å ha druknet Gabriel, men ikke mishandlet eller skadet han på noen annen måte, og for dette skulle Johannes "miste sin hals og hans hode settes på stake"

Johannes og Kirsten hadde da 2 gjenlevende barn og etter at lensmannen hadde hentet Johannes fikk de et barn til, men da barnet skulle døpes trakk naboene seg unna og andre måtte stå som faddere.

Etter at Johannes fikk sin dødsdom sendte prost Berg en uttalelse til fogderiet hvor han ga Johannes gode skussmål "som en ordentlig, meget strevsom og temmelig vel opplyst mann, men det uheldige og skjebnesvangre er hans meget hissige temperament som hadde forledet han til det ulykksalig skritt og ba om ei mildest mulig behandling også for kona og de små barnas skyld".

Dødsdommen ble da av kongen omgjort til "livsvarig tukthus i Trondheim" dit Johannes ble sendt, men i 1814 var Johannes hjemme igjen etter en eventyrlig flukt nordover etter å ha klaget over hunger i tukthuset og savnet etter kona og barna, men etter åtte uker i skjul ble han arrestert og sendt sørover igjen.

Det var dårlige tider og Kirsten og hennes gårdsfolk måtte understøttes med korn fra det offentlige for å unngå hungersdøden, og i 1815 måtte Kirsten frasi seg gården mot kår, men etter at Johannes ble satt fri flyttet Kirsten omkring 1820 ut herfra med 2 av barna.

Hele historien kan leses i "Astafjord BB-2 - Lavik i Gratangen s.53" forfattet av Oddbjørn Knutsen og Tore Meyer i 2001
https://www.nb.no/items/39438d173b83020fc6994b0b75b59b4b?page=55